Løvetanntanker

I dag har det vært en perfekt dag. Det har vært sol og sommer og løvsprettvakkert. Jeg har vært på en landlig café med et flott menneske, trilla på en liten krabat blant epletrær og sørlandshus, spist nytrukken torsk på verandaen med han jeg er så heldig å være gift med osv? En perfekt dag med andre ord.

Noen dager er perfekte på utsida uten at innsida er med på leiken. I dag synest jeg at jeg burde føle meg overlykkelig, men så gjorde jeg av en eller annen grunn ikke det. Jeg ble fortvila fordi jeg ikke var lykkelig nok, og så var tankekarusellen i gang. Ting falt ikke på plass før jeg kalte en spade for en spade og innrømte for meg selv at det etter hvert hadde blitt en dritt-dag pga mine alt for høye forventninger til at lykkefølelse skal være proporsjonal med solstyrken, og at jeg skal klare å være takknemlig og "nyte hvert sekund" jeg er sammen med sønnen min.

Norsk holdning til sol og sommer er temmelig desperat, og jeg lar meg rive med. Det rår virkelig en galskap over Norge når sola titter frem. Da må vi kose, kose, kose oss, for dette kan være første og siste sommerdagen i år og nå må alt det dyre sommerutstyret frem, nesa må bli rød og nåde den som sitter inne nå ? du kommer til å angre frem til neste sommer!

Det rår også en slags galskap over forventningene til det å bli mamma. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått muntre oppfordringer om å "nyte hvert sekund" og "nyt tida, det går så fort" Jeg takker for råda, jeg har tatt det til meg og kommer aldri til å si det videre. De fem månedene minsten har vært til har vært stappa med lykke, utmattelse, glede, angst, usikkerhet, takknemlighet og mye mer. En sprø blanding av et stort spekter av følelser.

I dag slår jeg et slag for ærligheten og sender en geip i retning av tenk-positiv-bølgen. For jo; det er viktig å lære seg å tenke konstruktivt og fokusere på det gode. (Jeg er av en stolt bondeslekt med sterke hardhaustradisjoner; så syting liker jeg ikke!) Men man kommer ikke videre uten å kalle en spade for en spade og være ærlig om hvordan livet egentlig er.

Bildet er hentet fra: http://www.fotoplatforma.pl/no/bigimages/1037/

Det siste året har det blitt få innlegg på denne bloggen. Delvis fordi skrivekreftene har blitt brukt på: http://siljeogaslak.blogg.no/, delvis fordi det har skjedd så mye anna i livet mitt. Den siste tida har vært full av store overganger. Vi har f.eks. dratt fra hungersnød i Etiopia og  til "smørkrise" i Norge. Vi har gått fra å være to, som ikke hadde ro i rumpa til å være på samme plass to helger på rad, til å være tre som helst bare vil nyte livet på Bakken sammen. Den "tredje" ligger nå med beina rett i været og ruller rundt på matta si, og at han får til det, er mye større enn fire månelandinger tilsammen.

Her om dagen var jeg alene på butikken. Det gir meg en liten identitetskrise å gå rundt sånn alene, for jeg føler meg ikke som meg selv uten minsten. Da er det jo ingen som vet at jeg er mamma, eller som ser hvilken fantastisk skapning jeg får være sammen med omtrent hele tida. Da slo det meg plutselig at de fleste rundt meg har opplevd det samme som meg. Butikken var full av det som så ut til å være mammaer og pappaer. Jeg ble nesten litt snurt, for jeg har følt meg så uendelig spesiell, så grenseløst heldig. -Som om jeg har vært den eneste på jorda som har fått oppleve dette. Jeg er heldigvis ikke den eneste, men heldig og spesiell er jeg likevel. Og fylt til randen av takknemlighet!

Bildet er hentet fra: http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/12/24/487010.html

På nyttårsaften, rundt 24-tida, fikk jeg stemmer i hodet. Stemmen sa: "Livet er en reise. Livet er en reise!" Det var ikke noen stor, tordenstemme med stavangerdialekt. Det var mer som om noen las opp fakta. Litt sånn som når professoren på universitetet forklarte at glukose har seks karbonatomer. Livet er en reise. Det har jeg på en måte alltid visst, likevel forandrer det alt. Vi kommer ikke frem til en stasjon der jeg skal av bare jeg har blitt litt flinkere i jobben. Det er ikke noen endestasjon når jeg har fått de barna jeg vil eller når vi har fått oss et lite, rødt hus med mye skau rundt. Livet er en reise, og ja, der er en endestasjon! Men da er det hele over.

I går begynte en føflekk å klø. Jeg er litt over middels hysterisk for føflekker som forandrer seg, så dette satte umiddelbart i gang en tankerekke som handlet om å miste håret, spy to uker i strekk under gjentatte behandlinger som vi ikke vet om dreper meg eller gjør meg frisk. I dag tenkte jeg: Hvis jeg hadde fått diagnosen kreft, ville jeg angret på at jeg ikke var tilstede i livet og la merke til de små undrene. Dette har jeg også alltid vissst. Likevel forandrer det alt.

Jeg synes ofte denne reisen er slitsom. Jeg skulle ønske vi kunne stoppe toget en gang i blant, få igjen pusten og se oss litt rundt før vi reiste videre. Det går ikke. Men jeg kan hvile øynene mine på noe av alt det vakre vi kjører forbi.  Eller på han som sitter og smiler til meg i nabosetet, med "solauge" som vil "gå på vidvank og finne att meg".

Life is a journey. Enjoy the ride!

 

Bildet er hentet fra: http://www.irtsociety.com/trains.php og sitatet om "solauga" er henta fra diktet "Du ser meg i auga" av Halldis Moren Vesaas.

Bekymringsløshetens kappe

 

Jeg har fått en kappe

stor

blå

usynlig

-bekymringsløshetens kappe

 

Når jeg trenger de andre tankene

skjulestedet

trøsten

friheten

tar jeg den på

 

Da går de!

bekymringene

spenningene

angsten

jeg og bekymringsløsheten er alene

 

Jeg har fått en perle

liten

blå

synlig

-bekymringsløshetens perle

 

 

Martin Lønnebo, som har skrevet boken "Kristuskransen", sier dette om den blå perlen:

En engel gir meg en blå, tynn kappe, vevd av lys. Engelen sier: dette er bekymringsløshetens drakt. Bær den hver dag, for verden er full av sorger og skuffelser. Denne kappen vil beskytte deg og varme deg, for jo mindre du bekymrer deg, jo mer kraft får du til å bære virkelighetens virkelige byrder med rak rygg og løftet panne.

 

Lenge var jorden
øde og himmelen tom.
Dypt i mitt hjerte
åpner seg rom etter rom.
Alt som er nær meg
gir meg et klarøyet svar.
Nå kan jeg rekke
hånden til henne jeg var.

(Linjene er hentet fra diktet "Alt er så nær meg", av Inger Hagerup)

 

"Hva skal man med å eie?" tenkte jeg på onsdag. Jeg satt på en salrygga benk, spiste frokost og så ut over en av de vakreste utsiktene jeg kjenner. Jeg tenkte at her sitter jeg, har alt jeg ønsker meg. Hva skal jeg da med å eie en vakker utsikt eller et vakkert sted så lenge jeg eier evnen til å nyte en utsikt?

Jeg frykter at det å eie er omvent proporsjonalt med evnen til å ta inn over meg det vakre jeg har rundt meg. Jeg frykter at sirkelen eie-låne-jobbe-stresse fører meg til et sted i livet som jeg ikke vil være. Her jeg er nå, eier jeg ikke hus eller utsikt, men i morgen skal jeg sette meg på den salrygga benken igjen, og være helt tilfreds.


Bildet er hentet fra http://www.ramblinpaulalee.com/gallery/slideshow.php?set_albumName=My-stay-at-Monterosso