Livet er en reise

På nyttårsaften, rundt 24-tida, fikk jeg stemmer i hodet. Stemmen sa: "Livet er en reise. Livet er en reise!" Det var ikke noen stor, tordenstemme med stavangerdialekt. Det var mer som om noen las opp fakta. Litt sånn som når professoren på universitetet forklarte at glukose har seks karbonatomer. Livet er en reise. Det har jeg på en måte alltid visst, likevel forandrer det alt. Vi kommer ikke frem til en stasjon der jeg skal av bare jeg har blitt litt flinkere i jobben. Det er ikke noen endestasjon når jeg har fått de barna jeg vil eller når vi har fått oss et lite, rødt hus med mye skau rundt. Livet er en reise, og ja, der er en endestasjon! Men da er det hele over.
I går begynte en føflekk å klø. Jeg er litt over middels hysterisk for føflekker som forandrer seg, så dette satte umiddelbart i gang en tankerekke som handlet om å miste håret, spy to uker i strekk under gjentatte behandlinger som vi ikke vet om dreper meg eller gjør meg frisk, for så å skrumpe inn til et vokslignende menneske som forlengst ser ut som jeg har forlatt denne jorda. I dag tenkte jeg: Hvis jeg hadde fått diagnosen kreft, ville jeg angret på at jeg ikke var tilstede i livet og la merke til de små undrene. Dette har jeg også alltid vissst. Likevel forandrer det alt.
Jeg synes nok at denne reisen er litt slitsom. Jeg skulle ønske vi kunne stoppe toget en gang i blant, få igjen pusten og se oss litt rundt før vi reiste videre. Det går ikke. Men jeg kan hvile øynene mine på noe av alt det vakre vi kjører forbi. Eller på han som sitter og smiler til meg i nabosetet, med "solauge" som vil "gå på vidvank og finne att meg".
Life is a journey. Enjoy the ride!
Bildet er hentet fra: http://www.irtsociety.com/trains.php og sitatet om "solauga" er henta fra diktet "Du ser meg i auga" av Halldis Moren Vesaas.








