Livet er en reise



På nyttårsaften, rundt 24-tida, fikk jeg stemmer i hodet. Stemmen sa: "Livet er en reise. Livet er en reise!" Det var ikke noen stor, tordenstemme med stavangerdialekt. Det var mer som om noen las opp fakta. Litt sånn som når professoren på universitetet forklarte at glukose har seks karbonatomer. Livet er en reise. Det har jeg på en måte alltid visst, likevel forandrer det alt. Vi kommer ikke frem til en stasjon der jeg skal av bare jeg har blitt litt flinkere i jobben. Det er ikke noen endestasjon når jeg har fått de barna jeg vil eller når vi har fått oss et lite, rødt hus med mye skau rundt. Livet er en reise, og ja, der er en endestasjon! Men da er det hele over.

I går begynte en føflekk å klø. Jeg er litt over middels hysterisk for føflekker som forandrer seg, så dette satte umiddelbart i gang en tankerekke som handlet om å miste håret, spy to uker i strekk under gjentatte behandlinger som vi ikke vet om dreper meg eller gjør meg frisk, for så å skrumpe inn til et vokslignende menneske som forlengst ser ut som jeg har forlatt denne jorda. I dag tenkte jeg: Hvis jeg hadde fått diagnosen kreft, ville jeg angret på at jeg ikke var tilstede i livet og la merke til de små undrene. Dette har jeg også alltid vissst. Likevel forandrer det alt.

Jeg synes nok at denne reisen er litt slitsom. Jeg skulle ønske vi kunne stoppe toget en gang i blant, få igjen pusten og se oss litt rundt før vi reiste videre. Det går ikke. Men jeg kan hvile øynene mine på noe av alt det vakre vi kjører forbi.  Eller på han som sitter og smiler til meg i nabosetet, med "solauge" som vil "gå på vidvank og finne att meg".

Life is a journey. Enjoy the ride!

 

Bildet er hentet fra: http://www.irtsociety.com/trains.php og sitatet om "solauga" er henta fra diktet "Du ser meg i auga" av Halldis Moren Vesaas.

Bekymringsløshetens kappe


Bekymringsløshetens kappe

 

Jeg har fått en kappe

stor

blå

usynlig

-bekymringsløshetens kappe

 

Når jeg trenger de andre tankene

skjulestedet

trøsten

friheten

tar jeg den på

 

Da går de!

bekymringene

spenningene

angsten

jeg og bekymringsløsheten er alene

 

Jeg har fått en perle

liten

blå

synlig

-bekymringsløshetens perle

 

 

Martin Lønnebo, som har skrevet boken "Kristuskransen", sier dette om den blå perlen:

En engel gir meg en blå, tynn kappe, vevd av lys. Engelen sier: dette er bekymringsløshetens drakt. Bær den hver dag, for verden er full av sorger og skuffelser. Denne kappen vil beskytte deg og varme deg, for jo mindre du bekymrer deg, jo mer kraft får du til å bære virkelighetens virkelige byrder med rak rygg og løftet panne.

 

Alt er så nær meg

Lenge var jorden
øde og himmelen tom.
Dypt i mitt hjerte
åpner seg rom etter rom.
Alt som er nær meg
gir meg et klarøyet svar.
Nå kan jeg rekke
hånden til henne jeg var.


(Linjene er hentet fra diktet "Alt er så nær meg", av Inger Hagerup)

Et vakkert spørsmål

 

Mett av dagen




I dag har jeg sett månen gå opp over Sælifjøll
I dag har jeg plukka blomster på jordet vårt
I dag har jeg hørt svarttrosten synge kveldssang i moll
I dag har jeg levd!

Skulle jeg dø nå,
er det greit.

Jeg har sett nok, hørt nok og opplevd nok.

Jeg har fred

Bildet er henta fra: http://www.stalltrollmoen.com/picture.aspx?id=24641886

Trøstesong i moll




I dag rørde svarttrosten meg att.
Han kom på svarte vengar
med mollkvad i hjartet.
Dagen var grå og mett av skodde,
og alle andre fuglar satt tause i ly av regnet.
Barndomsvenen min sat seg på furukvist
og song helande sørgjetonar medan han strauk meg på kinnet.
Alltid åleine.
Alltid i moll.
Alltid når eg treng han mest.

Bilete er henta frå: http://bilder.vgb.no/792/3col/img_4976efd316c0a.jpg

Hva skal man med å eie?



"Hva skal man med å eie?" tenkte jeg på onsdag. Jeg satt på en salrygga benk, spiste frokost og så ut over en av de vakreste utsiktene jeg kjenner. Jeg tenkte at her sitter jeg, har alt jeg ønsker meg. Hva skal jeg da med å eie en vakker utsikt eller et vakkert sted så lenge jeg eier evnen til å nyte en utsikt?

Jeg frykter at det å eie er omvent proporsjonalt med evnen til å ta inn over meg det vakre jeg har rundt meg. Jeg frykter at sirkelen eie-låne-jobbe-stresse fører meg til et sted i livet som jeg ikke vil være. Her jeg er nå, eier jeg ikke hus eller utsikt, men i morgen skal jeg sette meg på den salrygga benken igjen, og være helt tilfreds.


Bildet er hentet fra http://www.ramblinpaulalee.com/gallery/slideshow.php?set_albumName=My-stay-at-Monterosso

Tomheten og løvetanntankene



 

Den store tomheten er så vanskelig å være ærlig om. For hva skal man si? Skulle man liksom bare si det som det er at «mange ganger aner jeg ikke hva som er meningen med livet»? Ja, så var det vel det man skulle da, selvom jeg befinner meg under Afrikas tropehimmel med meningsfulle arbeidsoppgaver til langt oppunder armene og spørsmålet om mening strider fullstendig mot mine egne og andres forventninger til livet her. «Gje meg misjonen, livsmisjonen, eg skal greie den!»

De siste dagene har hjemlengselen vært stor. Det er godt å en plass å kalle hjemme og noen å lengte etter. Ironien er bare at for et halvt år siden satt jeg på et kontor, ikke så langt fra hjemplassen min, og lengta til Afrika for jeg tenkte at meningen fantes her. Er det virkelig slik som min kjære sa da vi snakket om dette, at det er menneskenes lodd og last her i livet å alltid lengte etter noe annet?  «Everyday there's a boy in the mirror asking me what are you doing here? Finding all my previous motives, growing increasingly unclear».

Innimellom kommer løvetanntankene og øyeblikkene når livet er bare nå. De gir ikke svar på det store spørsmålet, men de gir mening. En natt i forrige uke satt jeg på verandaen og hutra i bare nattekjolen. Natta var svart og full av lyder, slik som bare en natt på denne kanten av kloden kan være. Ved siden av meg satt min kjæreste kjære full av latter og omsorg etter de siste dagenes harde kamp mot magesjau, rotter, vannlekkasje og hjemlengsel. «Men det va lika før eg sa deg kim eg e'. Det va rett før. Så nær, så nær.»

Og midt oppi alle disse tankene om tomhet og mening er det en tanke som gir fred: Dette er livet. Det er dette som er livet!: Alle tankene om manglende mening og også løvetanntankene har sin plass, og det er ikke slik at livet først begynner når jeg har løst det store mysteriet og funnet svar på det store spørsmålet. Neida, livet er i full sving med å legge noen brikker på plass, og samtidig hive nye store spørsmål opp i lufta og mitt oppi alt er jeg. Det kommer dager med fred, og dager med kaos, og nå sitter jeg her og ønsker det velkommen alt sammen. Det er jo tross alt livet! «Eg lure på om det e klovnar me e te allmenn lått og løye. Men får me sjå et lysglimt av og te, så får de'kje vær så nøye».


Tekstene i kursiv er henta fra sanger av Odd Nordstoga, Kings of Convenience, Vamp og Bjørn Eidsvåg

Mot



Livet er i knoppsprettfasen
og jeg frykter for frosten
-ikke kom hit!

La meg blomstre!
La meg få strekke meg mot solen,
og la den få skinne på hele meg!

Frosten kom ikke,
så jeg måtte ta mot til meg
-og blomstre!


Morgonkyss

img2844


 

Heldig er den som får vakne av nokon som klemmer hardt og som dinest strør om seg med slørlette morgonkyss

Heldig er den som får signe og verte signa før den andre løper ned trappa. "Sjåast til kvelden!"

Heldig er den som får kjenne saltvatn skylle svevnen av anlet og kropp,

for så å løpe gjennom byen med badesveis for å finne ein open bakar


Eg er den heldige

Og eg veit eg er heldig


Himmelen er open

Les mer i arkivet » Januar 2011 » Oktober 2010 » August 2010
hits